Føles ikke bra

Da er mars i gang og jeg har registrert meg hos Nav og søkt om dagpenger. Jeg skulle egentlig bare få lønn fra arbeidsgiveren min ut januar, men på grunn av en feil ble det en mnd til. Heldigvis!!!! En mnd oppsigelse synes jeg uansett er alt for lite! Og iallfall da jeg mistet jobben min på den måten jeg gjorde=/ Men nå er det slutt, og jeg måtte søke om dagpenger….. Ikke gøy, men slik er det=/

Hvis man skal få dagpenger fra Nav så må man svare ja på det meste. Selv om jeg søker om deltidsstilling så må jeg si ja på spørsmål om jeg er villig til å jobbe fulltidsstilling. Selv om det overhode ikke er aktuelt! Jeg må også si ja på spørsmålet om jeg er villig til å ta en jobb hvor som helst i landet. For å sette det på spissen så kan Nav sende meg ut i en fulltidsjobb i Nord Norge. Hvis jeg takker nei til et slikt tilbud så mister jeg retten til dagpenger:p

Nå er det vel ikke veldig sannsynlig at jeg får meg en jobb utenbys, men dette føles jo ikke bra. Det tas ingen hensyn til verken unger eller andre behov. Jeg hadde tilrettelagt jobben min ut ifra ungene mine sine skoletider og når jeg hadde tilgang på barnevakt, og når Elias og Mats slutter samtidig på skolen. Hadde jeg nevnt for Nav at jeg vil jobbe spesielle dager og spesielle tider så hadde de nok bare brutt ut i latter….. Hensyn til familie tas overhode ikke! Om jeg hadde fått en telefon om at jeg skulle møte på jobb dagen etter og ikke klarte å få tak i barnevakt hadde jeg mistet dagpengene mine. Om jeg får tilbud om kurs som er hver dag så kan jeg ikke takke nei….. Bah!!! Det føles ikke bra!

I dag har jeg forresten jobbet. Jeg fikk en melding om at det var behov for en vikar i dag, så da kunne jeg ikke takke nei. Jeg hater i utgangspunktet å møte opp på jobb uten å vite hvem jeg kommer til. Jeg skal jo være sammen med denne personen i flere timer, og da er det jo greit at det er en viss kjemi….. I dag visste jeg ikke noen ting før jeg møtte opp på kontoret til jobben før jeg skulle til brukeren. Jeg er en person som liker å vite hva dagen bringer. Jeg liker rutiner og alt det der. Ikke mye av det når jeg ikke engang vet hvem jeg skal jobbe for…… Jeg må bare tenke at jo flere brukere jeg møter, jo flere vet om meg og at jeg er på utkikk etter jobb. Jeg krysser fingrene for at jeg snart har en eller to faste brukere jeg trives hos og at jeg får dagene til å gå opp. Men det er mange hensyn å ta……

Elsk meg eller hat meg

Nå har jeg faktisk blogget i 3 år. Lesere har kommet og lesere har forsvunnet. Men jeg har “mine” faste som er flinke til å kommentere både titt og ofte. Så har jeg de som er innom daglig, men som ikke legger igjen noen kommentarer. Jeg vet at det er en del kjente innom her og “snuser”. Noen er vel kanskje mer kritiske enn andre, det har jeg klart å snappe opp. Og så er det alle dere andre da, som jeg ikke kjenner til i det hele tatt. Det har faktisk blitt litt skummelt nå de siste dagene….. Etter det ene innlegget hvor det eksploderte med kommentarer så fikk jeg meg en vekker. Hvem er alle sammen, og hvorfor leser dere bloggen?

Ikke alle klarte å ta poenget mitt. Poenget mitt var vel at man skal være forsktig å kritisere andre, for alle gjør vi vel ting ikke alle er enig i at er lurt. Det er skummelt å kaste sten i glasshus, det vet vel alle….. Jeg forventer ikke at alle er enig med ting jeg gjør. Og jeg er heller ikke enig i alle ting andre gjør. Noen har visst mistet respekten for meg og kommer ikke til å lese bloggen min så ofte lenger. Neivel……. Var det en trussel? For meg så handler ikke bloggen min om å få flest mulig lesere, men jeg skriver fordi jeg lever et hektisk liv som jeg vil se tilbake på om noen år. Det er mange verdifulle minner her på bloggen min og jeg har fått nye bekjentskaper, noe jeg er veldig takknemlig for. Jeg skriver heller ikke bloggen for at alle skal like meg. Så selvgod er jeg faktisk ikke, selv om det kom frem at noen synes at jeg er det.

Noen mener visst at jeg ikke har noe respekt for unge mødre. Fordi jeg kom til å kalle en persom for en eplekjekk ung mor…… Stikkordet er vel “en” ikke alle…. Jeg har flere “unge” mødre som jeg følger på instagram, og jeg har stor respekt for alle jeg følger. Hvis ikke jeg hadde hatt det så hadde jeg jo ikke fulgt de. Jeg har faktisk vært “ung” mamma en gang i tiden jeg også (hvor går egentlig grensen for å være ung mor?). Jeg var 23 år da jeg fikk førstemann og kan nok huske hvor “snusfornuftig” jeg var da (nå snakker jeg om meg selv, dere fikk med dere det?) Nå når jeg har fått nummer 5 i rekka så har jeg slakket litt av på kravene til meg selv. Men jeg føler selv at jeg kan gå med hodet hevet til tross for at andre mener at jeg ikke har grunn til det;) Jeg tar mine valg og dere tar deres valg. Hva som er farlig og ikke farlig, det kommer nok litt an på hvordan man tenker. Ung eller gammel, man har nok ulike syn på ting tror jeg. Men jeg tvinger absolutt ingen til å lese her, det er faktisk av egen fri vilje at du går inn og leser.

Noen tolker mine kommentarer litt hit og dit. Har du som driver med det tenkt på hvordan humøret ditt er når du driver med denne tolkingen? Når jeg skriver i en kommentar at noen er finke, ja da mener jeg faktisk det. Det blir litt dumt når noen finner ut at skrytet jeg kommer med er ironi….. Men selvfølgelig så svarer jeg med respekt til de som kommenterer med respekt.

Jeg har ikke tenkt til å gå til krig for at alle skal mene det samme som meg;) Jeg vet at jeg ikke er perfekt jeg, det har je aldri trodd. Jeg gjør mine valg med tanke på hva som er best for mine barn. Vi setter faktisk sikkerhet ganske høyt og vi har alltid hatt høye krav til hva slags biler vi har kjøpt. 2 ganger har jeg kræsjet og begge gangene har det gått bra, fordi jeg har sikret meg og barn riktig. Første gang jeg kræsjet så var det en bil som kom fra en sidevei på min venstre side. Han så ikke at jeg kom og kjørte rett inn i siden på bilen min. Kim-Andrè var 6 mnd og sov søtt i setet sitt. Den andre gangen var det helt klart bilen og sikkerhetsbelte som reddet Elias. Jeg var gravid i 9. mnd og mistet kontrollen over bilen på et glatt føre. Hvordan det skjedde husker jeg den dag i dag ikke, men det gikk bra, selv om det ble litt dramatisk med både ambulanse, politi og anestesi som rykket ut. Jeg tenker faktisk på den hendelsen hver gang jeg kjører forbi stedet.

Jeg går vel egentlig for å være en ganske streng mor. Jeg setter respekt veldig høyt og mine barn kan bare prøve seg å komme hjem med meldig om at de har svart på en frekk måte til sine lærere….. Lekser er kjedelig, det er vi enige om i huset her, men de må gjøres. Og er de ikke gjort bra nok, ja da får de faktisk gjøre et en gang til. Og vi skal gjøre vår beste, uansett om det er kjedelig eller ikke. Jeg får skryt av lærere over måten vi følger opp og er fornøyd med den innsatsen vi gjør der.

Når ungene blir så store som noen av mine barn har blitt så kommer man utfor litt press kan man si….. “Alle” får jo lov til å dikke Burn og Red Bull, “alle” får spille krigsspill og “alle” får se på hva de vil på tv. Men ikke mine barn….. Energidrikk er forbudt, til Sander sin store frustrasjon og krigsspill er jeg absolutt ikke tilhenger av=/ Der blir det et klart nei. Og jeg kjempet lenge og tappert for å få mine ungdomsskolebarn til å bruke sykkehjelm når de sykler til skolen. Der måtte jeg se at slaget var tapt=/ For jeg så jo det at det var faktisk ingen som syklet med hjelm….. På sykkelturer i regi av skolen så må alle ha hjelm, men det er ingen regel på det når de sykler til og fra skolen. Skummelt synes dere? Jepp, faktisk så er det veldig dumt at det er slik, men man klarer faktisk ikke å få sitt barn til å bruke hjelm når ingen andre gjør det. Tro meg, jeg har prøvd. Ikke bare med ett barn, men med to…… Og vær så snill, ikke kom og si at du aldri hadde gitt deg på det før du har prøvd. Og har du fått det til så er jeg full av beundring (ikke ironi!!!)

 I bunn og grunn så er jeg vel en helt normal person med mine feil og mangler. Jeg kunne vært enda strengere og jeg gir kanskje ungene litt for lite ansvar noe ganger.  Det er lett å dømme folk, men vær forsiktig med å gjøre det før du vet at du kjenner denne personen. Det kan jo god hende at du tar feil. Jeg har selv hatt mine tanker om personer som jeg har innsett at jeg har tatt helt feil av. Det har jeg faktisk innsett fordi jeg har gått inn med et åpent sinn når jeg har hatt mulghet til å bli kjent med disse personene. Jeg vet selv at jeg kan virke litt overlegen overfor personer jeg ikke kjenner. Men det er kanskje fordi jeg er litt usikker av og til. Jeg er vel ikke den som bare slenger meg inn i en samtale med personer jeg ikke kjenner. Og spesielt ikke i barnehagen til Mats hvor flesteparten er mye yngre enn meg selv. Det kan være litt skummelt.

Jeg tror jeg har lesere i mange forskjellige kategorier. Med barn, uten barn, unge og gamle. Da jeg for en stund siden hadde behov for “å gjemme” meg bort litt og ordnet meg en blogg hvor jeg ville vite hvem som fulgte meg så fikk jeg en mail av en jente. Hun fortalte litt om seg selv og fortalte at hun hadde hatt et strevsomt liv med psykiske problemer. Hun var visst innom bloggen min hver kveld og leste. Hun lurte på om hun fikk lov til å følge meg videre, når jeg visste om hennes problemer….. Jeg håper at hun er med meg enda…… Og at hun har det bra….. Noen ganger så lurer jeg litt på det……. Jeg vet at jeg har mange fine mennesker som følger med på bloggen min. Og jeg er veldig glad for det. Men det er altså opp til hver og en om de vil fortsette å besøke meg her inne.

Du kan elske meg eller hate meg, eller bare like meg for den saks skyld, det er faktisk opp til deg;)

Ikke for sarte neser

Det tok ikke så lang tid før mor landet med et brak etter to ukers ferie. Uken startet med møte på mandags kveld og da kunne ikke Ole jobbe overtid. Så da måtte det bli to kvelder etter hverandre og det er ikke ideelt for hverken meg eller ungene. Ikke for Ole heller….. Men slik ble det nå, og ferien er over for å si det slik=/ Det første Mats gjorde da han våknet i dag var å spørre hvor pappa var…. Han ble ikke så veldig fornøyd da han fikk høre at pappa var på jobb. Og det ble ikke noe bedre når pappa ikke kom hjem til middag i dag heller=/

Da jeg hentet Mats i barnehagen i dag så snakket jeg med en som jobber på avdelingen og hun spurte hvordan det går med Mats og bleieslutt hjemme. Jeg skrøt selvfølgelig veldig og sa at det gikk veldig bra og vi ble enige om at de skulle slutte å minne han på at han må gå på do. De har sagt til han hver andre time at han må huske å gå på do og hjemme så sier han jo ifra når han må på do. Og hva gjør Mats i ettermiddag???? Jo han tisset på seg ikke bare en gang, men to ganger=/ Og ikke bare litt…… Hadde jeg vært sterk nok så hadde sofaen oppe i loftstua gått ut av vinuet for Mats hadde sittet og tisset på seg der.

Oppi lekser og kjøring til og fra trening så ble jeg både frustrert og lei…. Må liksom hverdagen komme og slå deg ned i bakken da?? Sander dukket forresten opp med termosen han hadde hatt med seg i lavvoen på skolen nest siste dag før juleferien. Han hadde hatt med seg kakao….. I morgen er det tre uker siden…. Bør jeg nevne at lukten fra termosen ikke var for sarte neser?? Termosen var lukket og lå i en plastpose, det var vel like greit. Jeg brekker meg nesten når jeg tenker på lukten=/

Det ble vel litt mye klaging nå….. Men dagen har vært dritt, enkelt og greit. Masse dårlig samvittighet for at jeg ble så sinna når Mats tisset på seg for andre gang og jeg ikke fikk sett over leksene til Sander, og en smule frustrert over at Mats gjorde det to ganger…. Jeg har ventet på en dårlig periode, men allikevel så blir jeg så frustrert. Mulig at dette var et resultat av at Ole var borte for andre dag på rad og fordi Mats ikke har sett pappa siden mandag….. Eller så kan det være at han var litt kald da han var ute i barnehagen og måtte tisse ofte på grunn av det. Men det er ikke godt å si…… Jeg håper at det går bedre i morgen igjen.

Men tilbake til klagingen. Jeg synes vel ikke at jeg er den som klager mest, men jeg fikk en kommentar her på fredag….. Jeg nevnte at jeg hadde fått så vondt i hodet og hadde gått og lagt meg og da fikk jeg beskjed om at så lenge jeg ikke hadde migrene og sov av meg hodepinene over natten så måtte jeg ikke klage. Jeg nevnte at jeg hadde vondt i hodet….. Er det å klage??? Jeg vil vel heller si at jeg klaget mer over at jeg hadde vondt i ryggen en hel uke i juleferien…… Men det var kanskje lov siden det var ferie og jeg hadde vondt en hel uke??? Eller, er det virkelig noe regel for når man “har lov” til å klage?? For det er jo alltid noen som har det værre…..

Altså, jeg hadde vondt i hodet, men andre har tross alt migrene…… Men jeg takler ikke hodepine og blir kvalm og må bare legge meg i et mørkt rom. Jeg vet at jeg er pyse når det kommer til hodepine, men for meg så er det helt pyton. Da kan migrene være så ille som bare det, men jeg kan vel klage bittelitt allikevel?? Dessuten så klaget jeg ikke, jeg bare nevnte det.

Men vi kan jo ta flere eksempler mens jeg allerede er så godt i gang:) Har dul ov til å klage over hvor sliten du er fordi ungene er masete hvis du “bare” har to-tre barn? Jeg har 5 barn jeg, og de har jeg fordelt på alle alderstrinn. Det vil si at jeg har kjøring til og fra aktiviteter, lekser og andre behov som store barn har. I tillegg til at jeg har en liten som har sine behov….. Jeg har til og med vært gjennom en ammeperiode oppi det hele. Du som “bare” har små barn har jo mindre å forholde deg til…. Og du har kanskje ikke noe mann som jobber fra morgen til kveld to dager i uka???? Så du har ikke noe grunn til å bli sliten??? Jeg har vel mye mer rett til å være sliten;) Eller….. Det er jo de som har flere barn enn meg, så jeg bør vel stille meg i klagekøen bak de, burde jeg ikke???

Da jeg gikk gravid med Karina så var Kim-Andrè hjemme med meg hver dag han…. Jeg kunne ikke levere han i noe barnehage og legge meg på sofaen og hvile fordi jeg var sliten. I tillegg så var det vinter og Kim-Andrè var utegutt. Bleieslutt hadde vi oppi det hele også. Og her leser jeg om gravide som har barna sine i barnehage full tid og fortsatt klager for at de er så slitne. Skulle jeg lagt igjen kommentar om at jeg hadde det mye tøffere og det bare er å holde ut for ting er ikke så ille??? Hehe, neida, jeg føler heller med de og håper at de får gode dager fremover og at de får hentet seg inn før fødsel og ny hverdag med en ny person som krever sitt. Er man sliten så er man sliten, uansett om andre har det værre!!! Tidene forandrer seg og ting som var vanlig før er ikke det i dag;)

Og har vi egentlig noe grunn til å klage?? Når vi tenker over hvordan andre har det så burde vi egentlig skamme oss litt…. Det er så mange triste skjebner rundt omkring. Vi skal kanskje være glad over at vi ikke klarer å ta det inn over oss=/ Men her sitter jeg da og klager over en ny pc som ikke virker slik jeg vil og for at guttungen har tisset på seg to ganger. Men noen ganger er man ekstra lei og da går man ikke akkurat og tenker på at det finnes de som ikke har det noe godt i det hele tatt.

Det finnes de som desperat ønsker seg barn og som ikke får det til. Jeg har fått 5 friske og bør jo bare prise meg lykkelig, ikke klage over slitsomme dager…… Men skal man bare være lykkelig?? Det finnes jo de rosabloggene som bare er lykkelige og alt er på stell. Jeg skulle likt å være flue på veggen hos de og sett den virkelige hverdagen;)

5 barn ble det til slutt her hos oss. Det er mye ansvar det….. Jeg tenker en del over at vi ikke engang prøvde å bli gravid med Mats en gang…. Livet ville nok sett anerledes ut om vi ikke hadde fått han. Jeg tenker en del over det. På godt og vondt…. Jeg hadde sikkert jobbet som personlig assistent og minstemann hadde vært Elias. Vi hadde vært ferdige med barnehage og livet hadde sikkert vært lettere på mange måter. Ikke en liten turbo å ta hensyn til….. Og tenk om jeg hadde hørt på mange andre som sa at det holdt med to, maks tre…. Da hadde vi sikkert dratt til syden hver sommer og vi hadde bare hatt store barn. Vi hadde fått tilbake noe av friheten vår igjen….. Men da hadde vi jo gått glipp av masse annet da…. Bekjentskap vi har fått gjennom barnehage og skole hadde ikke eksistert. Vi hadde gått glipp av tonnevis med latter og glede. Jeg hadde ikke fått oppleve fødsel i vann som var magisk…. Men jeg hadde også gått glipp av å kræsje i et tre når jeg var ni mand på vei med Elias. En skikkelig grusom opplevelse=/ Jeg tror aldri at jeg har hatt så vondt i kroppen hverken før eller siden……. Bortsett fra under fødsler da, men det er jo naturlig:) Men så fulgte en vanvittig opptur og gleder over at den lille levde og hadde det bra i magen. For en følelse…… En vanvittig lettelse. Tenk om det hadde gått virkelig ille da:`(

Nei, vi skal vel være lykkelige over at livet ble som det ble. 5 friske barn….. Jeg har hørt om de som har gått gjennom flere prøverørsforsøk og endt opp med et multihandikappet barn…… Det er kontraster her i verden. Jeg tror at det er slik det skal være jeg….. Du får ikke fler utfordringer enn du klarer å bære sies det….. Man blir sterk av motgang. Sies det da….. Jeg vet ikke helt jeg…. Min side av familie har vel fått en god posjon med motgang….. Det er vel mye man skulle vært foruten……

Det var da veldig så tenkende jeg var i dag da….. Det får være månedens refleksjoner fra meg tror jeg. Det blir ingen bilder i dag siden den nye pc’en ikke vil laste inn bilder fra mobilen=/ Jeg kunne finne på å klage over det men skal la være….. Dere får klare dere uten. Jeg kan ikke blogge fra den gamle pc’en mer for da blir jeg bare gal av tastaturet….. Og nå er det for sent å begynne med å starte den for å få inn et bilde tatt med mobilkamera. Det ligger uansett på Instagram (mortil5) Det får være bra nok for i dag;)

Jeg har forresen ryddet bort det siste som var av jul i stua i dag. Juletreet gikk ut vinduet og borte ble det. Eller jeg måtte dra det med meg opp i krattet her og dumpe det der. Mannen var jo tross alt på jobb i hele dag;) Jeg snuste litt ekstra på det før det forsvant, jeg elsker den lukten….. Lukten av jul, lukten av forventninger og glede:) Jeg fikk endelig pakket opp den nye kjøkkenmaskinene vi fikk til jul i dag og tenkte at jeg skulle sette meg inn i hvordan den virker. Men tror dere ikke at det manglet noen deler til den da??? Haha, jeg ler meg ihjel…… Jeg er en magnet på feilvarer. Både klær og andre ting. Sander fikk et par høytalere til jul som det også var sprekk i=/ Mail ble sendt med bilde i romjulen men jeg har enda ikke hørt noe….. Jeg bør vel kanskje purre litt…… Eller klage litt på hvor dårlig servise de har siden de ikke svarer…… Jepp, jeg får klage litt;)

Og bare for å presisere det så er ikke dette innlegget ment som kritikk til noen. Ei heller for å heve meg over noen. Klag i vei om du føler for det, da er det sikket en grunn for det tror jeg. Og klager du for mye og jeg ikke vil høre mer, ja da hopper jeg over et innlegg eller to;) Det er jo helt opp til meg om jeg vil lese;)

Mislykket…..

Enkelte dager kan bare gå i glemmeboka. Denne dagen er en av de=/ Den begynte så fint med litt egenpeie hos Mona som napper og farger brynene mine. Hun er veldig hyggelig å snakke med og jeg koser meg hver gang jeg er hos henne. Jeg kjenner henne ltt fra før og da er det jo ekstra hyggelig med disse besøkene. Jeg fikk tittet litt rundt og handlet noen nye pyjamaser til minsten siden det var ta tre for to på Kapp Ahl. Veldig greit siden han har hele pyjamaser som blir litt tungvindt når han står opp og må tisse….. Han har fått en pyjamas i kalendere fra før og får enda en i kalenderen, og så ble det to til i dag. Så nå ha han mye fint natt tøy:)

Dagen gikk i grunnen ganske fint helt til jeg bare skulle en kjapp tur inom butikken vi besøkte i går for å hente den ene tingen vi kjøpe. Vi måtte kjøpe utstilligsmodellen, men da måtte de gøre noe med den før vi kunne få den med oss. Men det skulle være fort gjort og han skulle i utgangspunktet gjøre det inimellom kunder og det skulle bare ta 15 minutter….. Siden vi skulle ha en ting til så skulle han gjøre det mens vi tittet litt til. Men det var visst ikke så lett og vi ble enige om at vi bare skulle betale og så skulle jeg bare stikke innom og hente den idag.

Jeg gikk innom butikken rett før jeg skulle hente Karina på skolen klokka halv tre i dag. Litt kø var det før jg fikk hjelp, men da trodde jeg at  mannen bare skulle gi meg tingen og så skulle jeg forte meg for å hente Karina. Ute regnet det og det var ganske guffet….. Etter litt leting så får mannen beskjed om at tingen min fortsatt ble jobbet med på bakrommet. Og han forsvinner for å se hvordan det gikk. Og borte ble han….. Etter 10 minutter så begynte jeg å få litt nok av ventingen=/ Nå hører det med til historien at da vi skulle betale i går så fant ikke mannen bak kassa den andre tingen vi hadde kjøpt på dataen og vi fikk ikke betalt…… Det er slik at vi betaler først i kassa og henter tingene vi har kjøpt i en utleveringslue (snakk om å bli henvist fra en kø til en annen…..) Det viste seg etter myyyye frem og tilbake at en annen kunde som hadde kjøpt en ting som var inne i butikken hadde betalt for vår ting da fikk jo den kunden med seg feil kvitteing og dertil ugyldig garanti….. 500 krone for lite hadde han visst også betalt, hehe. Men etter det ble oppklart så fikk vi betalt begge tingene våre. Ting tar tid sier jeg bare…..

Men siden de ble så mye rot i gå så begynte min tålmodighet å bli litt tynnslitt i dag. Så en annen anstt går inn for å se hva som skjer og der satt de og jobbet fortsatt med ett eller annet de ikke ikke til…. Hva med å komme tilbake og si til meg at det tar litt mer tid da???? Jeg sto jo der og vetet i det uendelige….. Men avtalen ble at de skulle sitte til de ble ferdige og ringe meg når jeg kunne hente varen. Jeg har fortsatt ikke hørt noe……. Jeg begynnerå bli litt utålmodig og lurer litt på hva det er som er så vansklig=/

Karina hadde søkt dekning på biblioteket mens hun ventet. Det er kaldt å stå ute og vente i regnet nå. Men vi kom oss hjem og planen var at vi skulle kose oss med å lage oreokuler og diverse annet godt til julen etter middagen i dag. Jeg fortet meg å rydde av bordet da vi hadde spist og gledet meg til enhyggelig stund sammen med ungene. Vi hadde ingen planer og Ole jobbet overtid i dag så det passet virkelig bra å få unne litt julebakst. Men den hyggelige stunden satte Mats en stopper for:( Han klarte å lage et lurveleven for at jeg satte han på do da han skulle tisse og han ikke fikk stå. Guuuh, hvor han kan bli sinna…… Jeg kunne jo bare ltt han stå, men jeg tenkte meg ikke om og sa nei….. Og da bør jeg jo holde seg til det neiet som han allerede har fått……. Jeg angrer nå for å si det slik=/

Det ble ingen hyggelig bakestund….. Jeg ble vel ikke akkurat i perlehumør etter Mats klikket i vinkel…. Julehyggen forsvant brått=/ Ikke orket jeg å bake sammen med en krangleteog sur Mats….. Og den dårlige samvittigheten ovenfor de andre ungene snek seg fort på. Sander synes slike ting er veldig koselig og ble lei seg da det ikke ble noe av. Og jeg ble lei meg da jeg så at Sander ble lei seg….. Og Sander ble igjen enda mer lei seg da han ser at jeg sliter med å holde igjen noen tårer….. Men da var det for sent å beynne å bake….. Det meste ble bare dumt=/

Litt sliten er jeg vel kanskje om dagen. Jeg merker at jeg er uendelig lei av og bli avbrutt hele tiden av at jeg må kjøre ugner hit og dit hele tiden. Jeg får liksom kke begynt med noe før det er på tide å kjøre en tur igjen… Og overtiden til Ole tærer vel ltt ekstra på nå…. Det er jo så mye ekstra som skal ordnes nå om dagen og da er det tungt å være så mye alene. Det er nok det at ferien nærmer seg som gjør meg ekstra utålmodig. Da lengter man kanskje litt ekstra etter litt roligere dager…?? Lufta har gått litt ut av meg nå merker jeg.

Jeg fikk akkurat melding fra Ole hvor han sier at han ikke er hjemme før klokka er halv tolv….. Jeg vet at han er forkjøla og sliten om dagen han også, og Karna sitter fortsatt oppe (jeg hører hun pakker sammen nå) og øver til tentamen i morgen. Da er det matte som står for tur. Ole pleier å hjelp henne om det er noe hun lurer på før prøver, jeg har falt av lasset for lenge siden og matta de lærer nå er gresk for meg….. Men Ole er på jobb….. Den dårlig samvittigheten velter over meg…… Nå er hun på vei i seng og hun sa at hun har kontroll…. Uff…… Det er ikke så greit å være fembarnsmamma bestandig…… I dag føler jeg meg fullstendig mislykket:(

I morgen venter en ny dag…. Nye muligheter… Jeg får prøve å være en bedre mamma da, dagen i dag fikk jeg stryk på=/

(Det ble nok juleinnlegget sitt det….. Jaja, alle dager er ikke like idyllske)

Tenker du over hvilke kamper som er verdt å kjempe for?

I dag våknet man opp til tunge skyer her i distriktet. Godt at jeg bare hadde planer om å gjøre rent i dag for ute har det regnet så og si hele tiden. Ida ble sendt hjem og Sander og Elias dro til Lillehammer sammen med farmor og farfar. Så da var det bare Mats og jeg igjen. Han har stullet rundt og lekt med lekene sine mens jeg har gjort rent. Innelekene har nesten ikke blitt brukt i sommer siden vi har vært så mye ute, men nå merker man at det blir mer og mer tid innendørs=/ Liker ikke…..

Humøret mitt har vært like dystert som været i dag=/ Mye skjer og ikke alt har man kontroll over…. Skulle gjerne hatt det, men slik er det bare=/ Ikke så mye å skrive om her, men jeg skulle gjerne vært foruten noen bekymringer. Livet byr på oppturer og nedturer. Slik er det bare…… Noen dager er gode og andre er det ikke=/ Det er ikke det at jeg ikke lever et godt liv, for det gjør jeg virkelig. Jeg har mann og barn som betyr alt for meg, jeg har venner og jeg har gode naboer (ja for det meste da….) Jeg tror at jeg heller bruker den andre bloggen med litt mer utdypende skriverier, men det får bli i morgen. Har tenkt på det en stund nå, men så flyr kveldene fra meg….. Men i morgen drar også Karina på tur og mannen skal kanskje ta seg en aldri så liten Vansjøtur sammen med en kamerat. Og siden Mats skal i barnehagen i morgen så regner jeg med at han blir trøtt til kvelden. Og da håper jeg at det blir litt mer tid før det er natt…. Jeg håper, så får vi se. Ikke alltid mine forhåpninger innfris……

Men siden jeg allerede er på overtid og jeg er i det tankefulle humøret i dag så kan jeg jo slenge ut et spørsmål til dere lesere:) Tenker dere over hvilke kamper/krangler dere er villige til å ta?? Tenker dere noen ganger på at en kamp/krangel kanskje ikke engang er verdt å ta fordi det bare blir tapere? Eller er du slik at når du først er i gang så gir du alt uten å stoppe opp og tenke over hvor dum denne kampen/krangelen egentlig er….. At du egentlig bare burde stoppe opp, tenke deg om en gang til og kanskje rett og slett be om unnskyldning for det som er sagt og gjort og gå videre med hodet hevet….

Hehe, nå blir dere vel bare forvirret av dette……??? Men det har skjedd opptil flere forskjellige ting i sommer som har fått meg til å tenke over disse spørsmålene. Og jeg kan jo svare på mine egne spørsmål siden jeg er så frekk og spør dere:) Ja, jeg tenker over hva jeg skal kjempe for og hva som bare er dumt. Og ja, jeg har lært meg, med tid og stunder, at når man har tråkket i salaten så er det mye bedre å be om unnskyldning og gå videre i steder for å gå der og bare fortsette dumhetene. I sommer så har jeg følt at jeg har blitt urettferdig behandlet, og det av flere personer=/ Men jeg er alltid åpen for at man kan rette ting opp ved å være hyggelig og møtes på halvveien, og kanskje bare be om unnskyldning. Og jeg har alltid den erfaringen at det er mye bedre å være venner enn å være uvenner. Men så er det jo måte på hvor store kameler man skal klare å svelge også da=/ Noe blir bare for dumt, og da velger jeg noen ganger å overse og melde meg helt ut, andre ganger klarer jeg ikke å la være og jeg kan være ganske så flink til “å fyre oppunder”. Dumt av meg, ja jeg veeeet, men det er aldeles ikke lett å la være. Jeg tenker nå at noen blir så opptatte av å ta hevn at de glemmer å stoppe opp og tenke seg om. Og da ender de gjerne opp med å straffe seg selv mer enn de kanskje hadde tenkt…..

Her ble det mange løse tråder for dere som ikke vet hva jeg snakker om. Men jeg har noen eksempler som jeg kan vise dere etter hvert. Jeg må bare vente til eksempelet er ferdig;) Men noe mer om dette skal jeg prøve så godt jeg kan og skrive litt om på den andre bloggen i morgen. Jeg tar det på den for det er virkelig ikke meningen å tråkke på noen tær, ikke så hardt iallfall;) Og på den andre bloggen har jeg mer begrenset antall med lesere. Og der kan jeg få ærlige tilbakemeldinger håper jeg;) Og til dere andre som ikke følger den andre bloggen så får vi se om i det minste det ene eksempelet kan formuleres i nogenlunde ordnede former og publiseres her. Men vi får se hvordan utviklingen blir;)

Nuh er det natt og jeg skal krype under dynen og legge tankene bort for en stund;)

Sterke følelser og er du med?

Titt titt:) Her er jeg og mitt mas igjen;) Har du sendt meg mail?? Har du lagt igjen kommentar?? Har du fått svar? Hvis ikke så gi meg et hint. Det ble mange mailer og kommentarer på èn gang og jeg har prøvd å svare så godt jeg kan;) Og jeg har ikke avvist noen, så hvis ikke du har fått svar så har jeg oversett noen…. Noen har også spurt om jeg kan legge de til som venn på den nye bloggen og det har jeg gjort med mange, men jeg er ikke helt ferdig…. Ting tar tid. Men hvis du har fått den nye bloggadressen min og har blogg selv så er det bare å legge meg til. Jeg har funnet ut at det er “trygt” Men noen sliter jeg litt med å få lagt til…. Hehe, noen har jo så fancy design at jeg ikke finner ut hvor jeg kan få lagt dere til….. Jeg er ikke verdensmester i disse tingene….. Men jeg har fått lagt til en del, og en del står igjen…..

Jeg vil gjerne ha med meg enda flere også:) Jeg har fått med meg veldig mange fine lesere og jeg har fått så utrolig mange fine mail:) Tusen takk alle sammen. Mye av grunnen til at jeg synes at det er så vemodig å forlate denne bloggen er at jeg ikke får med meg alle de fine og snille lesene over til den nye bloggen…. Men det er ikke farlig å sende meg en mail og fortelle at du vil følge meg videre altså. Det var bare enkelte jeg ville luke bort fra hverdagen min….. Litt mer om hvorfor jeg har byttet blogg kommer kanskje litt senere på den nye bloggen;) Noen tanker og slikt….

Nå skal det sies at jeg fortsatt er litt i tenkeboksen. For å være helt ærlig så var det tyngre enn jeg trodde å forlate denne fine lille plassen min, med alle de fine minnene….. Og jeg tenker fortsatt masse på veien videre…. Tanken på å slutte helt har surret rundt lenge nå…. Og kanskje enda mer nå de siste dagene som bloggen har tatt mye tid. Tankene nå er flere, jeg kan fortsette å blogge her og på den nye bloggen og kanskje være litt mer privat på den nye bloggen min siden jeg vet hvem som er der, eller jeg kan bare fortsette med den nye bloggen=/ Jeg har ærlig talt ikke bestemt meg enda. Jeg ser at mange er fortsatt innom her:) Og det er kanskje de som har valgt og ikke fortsette å følge meg på den nye bloggen;)

Du må gjerne gi meg noen innspill:) Hva synes du? Er jeg helt fjern som har så sterke følelser for bloggen min? Mange mener nok at jeg er litt “fjortis” også som har slengt meg med på bloggbølgen=/ Men jeg ser bare at jeg sparer på minner jeg da…. Eller ikke bare, men minner blir det ut av bloggen. Og minner har jeg begynt å lagre på den nye bloggen. Men det er nesten som å flytte til et nytt sted, man føler seg nesten litt borkommen en stund og lengter litt hjem…. Hehe, ikke så lett. Og så vet jeg at det er noen spesielle personer som følger meg her, men som jeg ikke har fått med meg videre på den nye bloggen….

Jaja, da fikk dere et innlegg til da;) Men nå vil jeg ikke mase mer på dere;) Nå har det blitt mye jag mellom to blogger og slik kan jeg ikke fortsette. Om jeg velger å ha to blogger eller ikke, det gjenstår å se. Eller kanskje jeg trapper ned…. Men jeg slutter nok ikke helt. Da hadde jeg gått inn i sjokk tror jeg *knise* Jeg har jo tross alt fått mange fine venner gjennom bloggen;) Og jeg velger å fokusere på det positive bloggen bringer med seg;)

Nattinatt

Ta en pille for alt som er ille!!!

Vet ikke helt hva jeg tør skrive i dag jeg…. Jeg skjønner godt at dere begynner å bli lei av å høre om tanna mi=/ Men det er den som liksom fyller dagene mine nå, slik er det bare. Å høre at jeg er klagete er aldri noe gøy, men jeg skriver nå en hverdagsblogg og det er dette som er hverdagen min nå…. Men noen ganger så kunne jeg ønske at dere tenkte dere om før dere sender en kommentar….. Jeg føler meg vel kanskje litt misforstått, for det er ikke slik at jeg takket nei til en time hos tannlegen på torsdag. Hvis jeg skulle komme ned da så måtte tannlegen “rydde” plass til meg og siden det ikke er noe synlig grunn til at jeg har vondt så ville jeg helst se an litt til. Det er nå slik at jeg helst vil at det skal rette seg opp slik at jeg slipper å gjøre noe som helst. Og så er jeg nå slik at jeg faktisk er en veldig tålmodig persom og stiller meg pent bakerst i køen og venter på at det skal bli min tur. Noen ganger så burde jeg vel kanskje brøyte meg vei frem, men denne gangen gjorde jeg ikke det. Og så passet det faen så dårlig at tannlegen min skulle ha fri på fredag da=/ Hadde han ikke hatt det så hadde jeg nok stått på trappen der nesten før han hadde åpnet tror jeg.

Jeg føler vel at jeg har fått kvota mi og vel så det nå i det siste. Det har vært et turbulent halvår for meg med mange tårer og mange vonde krangler. Å føle at man mister to viktige personer i livet sitt er ikke godt. Å føle seg hatet er rett og slett vondt. Å føle hat er heller ikke noe å rope hurra for….. Å føle svik og føle at man svikter og skuffer selv har blitt en del av hverdagen i det siste. Når alt man gjør bare blir helt feil….. Selv om ikke det er meningen…… Det sliter på humøret og man føler seg til tider veldig mislykket som person. Jeg føler at jeg har sviktet som tante, søster og datter…. Når gode hensikter blir bare feil…. Når angrep blir beste forsvar… Og når man bare legger alle sine prinsipper på hylla fordi man ikke orker mer. Når man føler at man ikke passer inn…. Dette har vært hverdagen min i det siste nå.

Da hjelper det ikka at man har vært igjennom alt for mange runder med omgangssyken. Her har det vært oppkast og diarè siden en god stund før jul. De fleste av oss har vært igjennom to runder=/ Jeg har vel vært igjennom flere….. Og når jeg endelig trodde og håpet at vi var ferdige med all sykdom og dritt så slår tannen min til=/ Jeg tror ikke at jeg kan forklare hvor stor nedtur det var nå…. Ikke bare gjør det vondt, men tannlegen er litt rådløs. Det er ikke slik at det er en oppskrift på hva vi skal gjøre. Derfor har jeg ventet…. og sett an…. og håpet at det skulle gå bort…. Jeg håper enda, men skjønner jo det at noe er galt oppi der=/ Og da må jo noe gjøres. Og mens jeg venter så prøver jeg, prektig og snusfornuftig som jeg er, og ikke dytte alt for mange piller inn i systemet. Det er nemlig noe jeg har en sperre på…. Og det at noen synes jeg er dum som ikke bare kjører på og tar en pille for alt som er ille… Ja, da blir jeg ærlig talt oppgitt og litt lei meg. Jeg må si at den kommentaren kunne jeg klart meg uten. Jeg gjør bare så godt jeg kan og jeg tror faen meg ikke at det er så forbanna dårlig. Ja, jeg kunne helt sikkert gjort mange ting anderledes….. Etterpåklokskap en noe dritt synes jeg=/ Gjort er gjort, man lærer av sine feil og så går man videre!

Kanskje jeg er pysete???  Ja, kanskje jeg er det da. I andre sine øyne er det kanskje slik. Jeg har ser ikke på meg selv som en pyse, men som en person som har mine prinsipper og mine veier jeg vil følge. Det at jeg klager noen ganger, ja det får de som leser bare tåle. Hvis ikke er det fritt valg å klikke seg videre. Hvorfor lese om man bare irriterer seg over personen som skriver? Det er da nok av blogger man kan lese. Rosablogger florerer der ute…. Der alt er perfekt og alt er på stell til enhver tid. Slik er det ikke her. Her er det 7 personer i hus og som regel så skjer det noe hele tiden. Men egentlig så synes jeg at det går ganske så bra:) Men noen ganger så er dagene ganske slitsomme. Men uansett hva som skjer og hvor sliten jeg er så setter jeg meg ned og skriver et blogginnlegg og poster. Fordi jeg ser hvor mange som er innom…. Pliktoppfyllende som jeg er så vil jeg jo ikke skuffe…. For jeg er en ganske samvittighetsfull jente. Og da stikker det ekstra vondt i hjertet når jeg føler at jeg skuffer=/ Og det har jeg følt mange ganger i det siste=/

Nå skulle jeg jo egentlig poste et slikt hverdagsinnlegg. Men så hang jeg meg bare litt opp i den kommentaren da… Det er ikke sikkert at den kommentaren var ment slik som jeg tok den opp. Kanskje det er den siste tiden som har gjort meg litt “pinglete” til negative kommentarer. Ihvertfall når de går så til angrep på meg… For jeg er jo egentlig åpen for kritikk….. Jeg er kanskje bare litt tappet for energi om dagen…..  For jeg føler virkelig at det ikke er noe ende på elendighet…. Dagen i dag startet med at jeg lå i fosterstilling i sengen på grunn av et nytt vondt…. Men det går over, det vet jeg jo. Det passet bare så dårlig at det kom akkurat nå. I dag er det en uke siden jeg merket tennverken for første gang….. Jeg bakte kaker og gjorde i stand til bursdag og gjennomførte bursdagen, med tannverk og bare noen dager etter siste runde med oppkast og diarè…. Jeg nevnte ikke tannverken for Ole før etter bursdagen var ferdig. Så, jeg vil ikke si at jeg er noe pyse….. Jeg vet at jeg ikke har blitt kalt pyse direkte altså, men dette er bare slik jeg tolket det… Det er min tolkning. Det er bare slik jeg følte meg etter å ha lest kommentaren.  Bare fordi jeg ikke gjør som “alle andre”. Men slik er jeg…. Jeg gjør mine valg og står for det. Alle kan ikke være like…..


I kveld var det nok en vakker solnedgang;) Vakkert å se på og det minner meg kanskje på hvor små vi egentlig er….. Hvor stor verden er og hvor mange forskjellige mennesker og meninger som er der ute. Det som er riktig for meg er ikke riktig for alle andre. Jeg tar mine valg og følger mine veier. Men jeg vet at jeg ikke er som alle andre. Hvem vil vel være det? Følge strømmen, være som alle andre. Være redd for å skille seg ut…. Tenk og ikke bli likt av alle andre bare fordi man ikke mener det de mener… Nei takke meg til å ha venner som liker meg for den jeg er, ikke for den jeg later som jeg er;) Venner er dyrbare. Jeg så på “hver gang vi møtes” forrige helg og da snakket de om venner. Og jeg så hvor ivrig de nikket når de snakket om hvor heldig du var hvis du hadde bare 1 ekte venn. Det er sant. Men kan ha mange venner, men jeg har en helt spesiell venn. En som står ved min side uansett. En venn jeg aldri kunne klart meg uten…. En venn som betyr alt. Jeg er velsignet som har en så spesiell venn<3 Hun vet hvem hun er, det er jeg sikker på:)

I dag fikk jeg forskudd på morsdagsgaven:) Sander kom hjem så stolt i stad. Han klarte ikke å vente til i morgen. Det er så gøy å se at han blir så ivrig på å glede meg. Nydelige tulipaner i en så vakker farge:) Tenk at jeg har klart å lage meg en så stor og fin familie:) Noe jeg gjør må jo være riktig, det håper jeg jo…..


Mats teller og teller om dagen. vi leser i en tellebok hver kveld og nå teller han alt og alle…. Ikke helt riktig, men telle gjør han:) Han er i ferd med å bli en selvstendig liten gutt. Han skal klare det meste selv. Lille gutten vår er i ferd med å bli stor…. Vemodig men sååååå deilig:) Disse små krever jo ganske mye av oss voksne og jeg merker hvor klar jeg er for å gå videre i livet:) Det er ikke før nå i det siste jeg har blitt superklar for å gå videre. Før så har jeg nesten ikke klart å tenke på livet uten små barn… Nå er jeg såååå glad for at jeg går mot litt lettere tider uten små barn. Nå har jeg jo små barn enda en stund til og jeg skal nyte det, men jeg liker tanken på at de bare blir større og mer selvstendige:) Etter 17 år med små barn så ønsker man å komme seg videre. Det blir andre utfordringer og sikkert mange motbakker… Men vi skal klare de utfordringene som kommer:) Sammen klarer vi alt;)

Det ble mange tanker pakket inn i et og samme innlegg. Noe rotete ble det, men slik ble det i dag. Det har vært en tung uke og jeg gleder meg til en ny uke med nye muligheter. Forhåpentligvis uten sykdom og tannverk. Akkuart nå virker smertestillende enda etter jeg tok i stad. Jeg lever i håpet om at smertene bare blir borte. Hihi, jeg lever i nuet og ser ikke helt for meg at de bare skal komme tilbake…. Out of sight, out of mind. Der har du meg;)

Så stille….

Er “alle” sammen på julebord i dag mon tro…. Det er så stille her inne på bloggen. Og jeg som har så god tid i kveld da……. Etter vi kom hjem fra danseoppvisning så har vi hatt så god tid. Hva skjer’a?? Hihi, jeg er ikke vandt til det akkurat….. Men det har vært en rolig kveld her i heimen og det har vært utrolig godt. En fotoshoot fikk jeg tatt ute helt alene i stad også. Det er vel stille  før stormen…. For snart er jule stria i full gang og da blir det full fart igjen. Og vips så er det jul, nyttåraften og nytt år….

Livet her har bydd på noen forandringer:

*Jeg kunne ikke forestille meg at Mats skulle begynne i barnehagen for ett år siden. Og nå er han godt innkjørt og trives bra i barnehagen:)

*Alle barna unntatt Sander har begynt på ny skole/barnehage og alle har det bra og har funnet seg til rette der de er nå:) *Lykke*

*Ida er ikke hos oss fast lenger, noe som er både godt og vondt. Godt fordi det betyr at hun har det bra hjemme og ting er bra med søsteren min. Vondt fordi jeg som ble kaldt tantemamma og knyttet sterke bånd til henne sklir mer og mer bort fra henne. Jeg var tross alt “mamma’n” hennes i mange uker og måneder og hun var så liten og hun ble jo en del av familen vår. Og ha så mye å gjøre med niesa si, uten å ha noen rettigheter har ikke alltid vært så lett. Og det er vel det som har plaget meg mest i det siste. Og når man ikke får noe forståelse for det så blir jeg bare så frustrert. Ida har hatt bare oss i perioder i livet sitt. Uten oss så hadde hun rett og slett blitt satt bort til fremmede… Takknemligheten lenge leve sier jeg bare *sukk og dobbeltsukk* Men jeg er ikke fremmed for at jeg må ta min del av skylden for den siste utviklingen=/ Frustrasjonen ligger i tykke lag nå og noen ganger så koker det litt over. Slik blir det når jeg “får så øra flagrer” og jeg synes at det blir litt mye ubegrunnet kritikk….. Angrep blir noen ganger det “beste” forsvar…. Selv om jeg vet at det blir feil. Jeg har vel fått så mye ubegrunnet kritikk nå og det skal ikke mye til nå før eksplosjonen er et faktum=/ 

*Mannen i huset har fått en ny tittel i jobben sin, wiiiii, det er stas og han jobber og sliter for at jeg skal kunne være hjemme lengst mulig for at ungene skal ha det best og tryggest mulig. Her i huset har vi en som hater å komme hjem til tomt hus…. Og da gjør vi det vi kan for at det ikke skjer;)

Men mye er også likt:

*Jeg går fortsatt hjemme, men har stadig planer om å få til et pusslespill og få meg en jobb som gjør at jeg skal jobbe uten at det går ut over ungene. Nå er prosjektet foreløpig utsatt til januar;)

*Mats er fortsatt “turbo” Mats… Hehe, dagene går stort sett i ett og det er stort sett fulle dager fra morgen til kveld:)

*Dagene går med til skole,jobb, lekser og kveldsaktiviteter. Det er jammen ikke lett å få til mer enn det. Men vi prøver så godt vi kan:)

*Og bloggen min lever videre. Jeg har vært på nippet til å gi meg opp til flere ganger. Når livet mitt er litt tungt så har jeg noen ganger lyst til og bare slette hele bloggen. Det er ikke alltid jeg har lyst til at “alle” skal lese hva jeg føler…. Jada, jeg vet at det er en konsevens av at jeg blogger….. Det er jo derfor jeg noen ganger vurderer om jeg fortsatt vil…. Men det har nå blitt til at jeg har fortsatt da, så da er vel fordelene flere enn bakdelene for meg da. Og fordelene er at jeg har fått så mange flotte og trofaste lesere. Ja noen har jeg til og med kontakt med privat. Noen har jeg blitt venner med på facebook også og det er noen flotte mennesker jeg har blitt kjent med:) Uten bloggen hadde jeg jo ikke kommet i kontakt med de. Og nå som jeg har hatt noen tunge dager så har jeg fått trøstekommentarer, sms’er og meldinger på innboksen på facebook:) Alle like oppmuntrene og støttende. Hva skulle jeg gjort uten dere….. Dere vet selv hvem dere er og dere skal vite at jeg er så heldig som har dere i livet mitt<3

Alt i alt så her jeg det jo tross atl bra. Jeg har mann som er her for meg, flotte barn, støttende og hjelpsomme foreldre og svigerforeldre<3 Men alle har vel sine tunge stunder. Men det går vel over…. Om hundre år er allting glemt heter det jo:) Og jeg lever i håpet og troen på at alt ordner seg til det beste:) For alt ordner seg jo for snille jenter, gjør det ikke?? Og jeg synes iallefall at jeg er ganske snill og grei;)

Det var kveldens tanker fra meg til deg:) Nå skal jeg snart finne den nye puta mi og hvile nakken til i morgen. Nakken er mye bedre, men det henger litt i enda. I morgen kommer kameraten til Elias og mammaen hans. Og de skal bake sammen med oss. Kameraten til Elias har forresten overlevd kreft han. Og når jeg tenker på hva de har gått igjennom så må jeg si at jeg har ingenting å klage over….. Det er alltid noen som har det værre…… Tenk på det dere….. Det er faktisk noe å tenke over.Jeg skal gjøre det neste gang jeg sutrer og syter og synes syndt på meg selv…..

Veldig sant i grunnen…..

 

Nattinatt alle sammen. Måtte morgendagen bli god……

Dårlig start på dagen og ende værre slutt…

I dag visste jeg at det ville bli en hektisk dag. Og da passet det utrolig dårlig at nakken begynte å krangle med meg igjen….. Men den krangler med meg titt og ofte så jeg ble ikke overrasket over at den begynte nå igjen siden det er en stund siden sist. Men jeg kom meg gjennom dagen:) Og det gikk faktisk bedre enn det jeg hadde ventet meg:)

Dagen startet med at jeg skulle kjøre Kim-Andrè og Karina til tannlegen. Og der gikk det veldig bra, kanskje spesielt bra for Kim-Andrè:) For han skulle jo ha en vurdering på disse tvillingtennene hans og hvem av de som skulle trekkes. Den vanlige tannlegen ville ha en vurdering av en kjeveortoped om hvilken tann hun skulle trekke. Men kjeveortopeden sa at det ikke var noe problem om begge to fikk bli i munnen:) Og Kim-Andrè som ikke er så veldig begeistret for tannleger ble ganske så fornøyd:) Og Karina har kommet i gang med forbredelser til tannregulering. Neste gang vi skal til tannlegen så skal vi få en plan på hva som skal gjøres (om hun må tekke noen tenner og hvor lenge hun må ha regulering osv) Det skal bli helt greit å komme i gang så hun blir ferdig…. Jeg har også hatt regulering og det var jo ikke noe høydepunkt i livet…. Ikke det at det er så ille, men…..

Så var det hjem til rengjøring…. Og med kranglete nakke så er jo ikke det noe stas=/ Men siden Mats var hos farmor og farfar så gikk det over all forventning:) Mor vasket og holdt på helt i fred og ro og jeg rakk til og med en dusj og lunch før jeg løp ut døra for å hente den eldste poden på skolen:) Og resten av dagen gikk i ett. Helt frem til nå faktisk…. Men Mats hadde kost seg hos farmor og farfar og det var godt for mor å få en hel dag hvor jeg kunne få unna litt; uten å bli avbrutt annenhvert minutt;)

 Nå er jeg sliten trøtt og lei=/ Alt skal ikke være så lett bestandig…. Det ble ikke noe grei slutt på dagen, men jeg hever meg over det og fortsetter å bare være meg. Men noen ganger så kunne jeg ønske at jeg bare kunne grave meg ned, eller stille klokken tilbake…. Da ville jeg ha forandret på en ting. Det er ikke bare greit når man gjør en ting som man tror er veldig fin, men som ender opp i bare dritt…. Og her sitter jeg igjen med svarteper og er antagelig verdens dårligste person…. Jeg er visst ingen god person allikevel. Så det så, der fikk jeg den…..

Jeg setter på godkjenning av kommentarer på dette innlegget. Ingen kommentarer vil bli publisert. Det er ikke medlidenhet som jeg fisker etter. Må bare få ut litt dritt…. Jeg trengte det nå. Det hjelper å skrive, samle noen tanker, tenke igjennom hvem man er og hvorfor ting blir som de blir. Noen ganger så lurer jeg litt, på hvorfor ting blir som de blir. Jeg har alltid sett på meg selv som en sympatisk person. En som liker å hjepe, og som egentlig ikke liker å motta så mye hjelp…. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg liker å klare meg selv. Men noen ganger, noen ganger så vil jeg egentlig bare krølle meg sammen å få trøst. Få gode tilbkakemeldinger på det jeg gjør, og for det jeg har gjort…. Men det fikk jeg ikke i dag…. Og jeg kan vel bare takke meg selv=/ Tusen takk til meg selv…. for at jeg er verdens mest naive person. Takk skal du faen meg ha!!!!

Nå skal jeg snart gå å legge meg. Jeg har kjøpt meg en ny pute til den kranglete nakken min. Kanskje dagen i morgen blir bedre??? Jepp, jeg velger å være så naiv at jeg tror dagen i morgen ikke byr på såååå mye dritt. Jeg velger å gå videre med hodet hevet. Så høyt hevet som det går an med en kranglete nakke iallefall;)

Jobb og tanker

Tja, hva skal man skrivo om i dag da tro…………. Det ble hjemmedag i dag. Vi har jo hatt perioder med sol i dag, men det er ikke noe varme=/ Og da ville vi ha en dag hjemme hvor vi bare kunne surre rundt og gjøre småting:) Det skal gjøres det også;) Så vi har vært på Bohus og kjøpt hyller til rommet til Kim-Andrè og mor har gått litt bananas på salg….. Det er mye billige klær nå. Kunne kjøpt mye mer. Myyyye mer……. Men jeg får vel styre meg vel=/ Ikke alltid lett, men må man så må man. På Bohus så fikk vi også kjøpt et kjempefint lerret til rommet til Sander og Elias. Et kupp man blir glad av;) Jeg kan vise det når vi får hengt det opp;)

Jeg har ikke tatt noen bilder i dag=/ Det vil si, jeg tok noen med mobilen i stad men ingen ble fine. Haha, jeg har litt høye krav til bildene om dagen merker jeg;) Men jeg tittet innom arkivet og fant disse bildene som ble tatt for akkuart 1 år siden:

Vi var på hyttetur i Telemark. Det regnet og det regnet og ferien ble avsluttet med terrorangrepet i Oslo og Utøya=/ Ikke spesielt hyggelig ferieminne…. Jeg synes at Mats har blitt så stor på bare 1 år…. I dag fikk vi regning fra barnehagen, den første betalingen for at Mats skal gå i barnehage. Rart og litt skummelt.

Jeg er i skikkelig tenkehumør i dag. Jeg lurer veldig på hvordan jeg skal pussle sammen hverdagen til høsten. Jeg må jobbe mer, men jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg vil enda. Mats skal gå i barnehagen mandag, onsdag og fredag. Elias har ikke Sfo plass og slutter 1255 fire dager i uka, noe som betyr at det ikke er så god tid til å finne på de store sprellene…. Hvis vi skal ha han på Sfo så må jeg jobbe enda mer…. En negativ sirkel synes jeg siden målet mitt er å være mest mulig hjemme sammen med ungene.

Jeg har begynt å tenke på at jeg kan jobbe annenhver helg. Det hadde kanskje gått an å få en jobb på et elderhjem eller en eller annen institusjon. Kanskje nattevakter kunne være tingen. Da tjener man jo ganske bra. Men så vil jeg jo gjerne jobbe når det skjer noe også da….. Hmm, what to do. Jeg må ringe han som styrer med eldreomsorgen i kommunen etter ferien og høre hva han har å tilby, og om han har noe å tilby…. Jeg må ha en jobb som jeg tjener penger på en vanlig måte, en jobb hvor jeg får spart opp pensjon og hvor jeg får feriepenger. For det får jeg ikke i de jobbene jeg har nå=/ Null feriepenger betyr at jeg synes at jeg må jobbe også i ferien. I mellomtiden så må vi satse på lotto…. Vi kunne jo være heldige;)

Jeg gleder meg til den dagen hvor ungene er store og jeg kan jobbe uten å tenke hele tiden på hvordan de har det. Da de er så store at de bare synes at det er deilig at mamma er på jobb og de kan få litt fred og ro… Jeg husker hvordan det var før jeg fikk Mats. En dag jeg var på jobb og så begynte det å tordne…. Og jeg var ikke der for å fortelle at det ikke var farlig… Og attpåtil så følte jeg at den jobben jeg gjorde da var helt meningsløs…. Det hadde vært mye mer fornuftig å være hjemme for ungene, i stedet var jeg på shopping….. (jeg var personlig assistent) Selvfølgelig så var det ikke meningsløst å gjøre jobben min, men akkurat da så lurte jeg veldig på hva jeg drev på med=/ Sander kom hjem fra skolen før Karina og var redd siden det tordnet og regnet voldsomt ute. Og jeg ringte hjem og fikk ikke svar siden Sander sto ute og ventet på Karina. Jeg husker at jeg ønsket veldig at jeg hadde vært hjemme….

Jeg kunne ønske at det dumpet ned en hjemmejobb i fanget mitt…. Så jeg kunne være der for ungene når de kom hjem fra skolen. Hmm, det må nok bli helgejobbing på meg tror jeg. Da er Ole hjemme og da slapper jeg mer av. Jeg må nok omrokkere litt på alle mine prosjekter….. Men nå er det jo ferie og jeg skal jo nyte den;) Så får jeg ta jobb og pusslespill når hverdagen henter oss inn;)

Nå er det jordbær og fløte=D Hva hadde vel sommeren vært uten det??